Rødstrømpa har ordet

Jeg ble for en tid siden spurt om hvorfor jeg, som er såpass ihuga feminist (og det vil jeg si at jeg er), har valgt en så tradisjonelt kvinnelig hobby som strikking. Og i det spørsmålet kommer det jo frem en hel del av det som jeg som ihuga feminist har problemer med. Ideen om at feminisme skal gå ut på at kvinner skal bevege seg bort fra de tradisjonelt kvinnelige syslene og ta seg an det som har vært mannens domene. Det er jo klart at en del sentrale kamper (og seire) for feminismen gjennom historien (og idag) handlet om å få slippe til på mannens område, fordi man har blitt holdt utenfor, enten det har vært nedskrevne regler eller mindre tydelige strukturer som har gjort det slik. Når det er mannlig med ting som å ha stemmerett, makt, og en levelig inntekt, er det klart man vil slippe til der. Men like viktig er det å innse, og bekjempe nedvurderingen av det som klasses som kvinnelig. Det at man har hørt mange med viss stolthet beskrive seg som "guttejente", men femi er noe nedlatende. Det at omsorgsyrker som er så fordømt viktige, men også krevende, ikke betaler så godt som de burde. Det at det stilles spørsmål ved at jeg velger å føye meg inn i en håndtverkstradisjon som forbindes med bestemødre.

Det er en av grunnene til at jeg strikker røde sokker.